Jeg vet jeg ikke har vært særlig aktiv på denne bloggen nå. Og det er jo en stund siden operasjonen.
Men jeg tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om hvordan jeg husker det!
(Dette kan bli litt rart å lese, for jeg husker ikke så mye, siden jeg var ganske neddopet mens jeg var på sykehuset)
Jeg husker første gang jeg gråt av glede. Faktisk eneste gangen jeg noen gang har grått av glede. Jeg lå på oppvåkninga, tror jeg.. Egentlig så torde jeg ikke kjenne på hvordan ribbena føltes, for jeg hadde så vondt. Mamma var der og trøstet meg. Tror jeg gråt litt fra før av. Men jeg kjente på ribbena.. Og da gråt jeg enda mer. Var så deilig. Kjenne rette, vanlige ribben! Ingen innsøkk i det hele tatt, bare helt fantastisk! Jeg var overveldet! Tenk at resultatet kunne bli så bra!
På sykehuset de nærmeste dagene, var smertepumpa min beste venn! Den sprøytet morfin inn i ryggen og rundt ribbena. Den kalde deilige gode følelsen, ah.. All smerte forsvant litt. Så kom de tilbake. Men denne pumpa kunne jeg bare bruke hver halvtime. Så så fort jeg fikk vondt igjen, kunne jeg ringe på sykepleierne og de kom med morfin som jeg fikk inn i armen. så kunne jeg trykke igjen.
På rikshospitalet er de utrolig flinke! I forhold til sykehuset hjemme er de virkelig engler! Jeg ringte på en sykepleier mens jeg var på sykehuset hjemme.. Jeg hadde så vondt at jeg ville dø.. TRE KVARTER etter jeg hadde ringt på de, kom de.. Ikke en unnskyldning engang..
Jeg husker ambulanseturen fra riksen til sykehuset her. Det var en virkelig smertefull opplevelse. Hehe. Jeg fikk nesten konstant morfin, i 2 timer, men de kjørte så fort.. Alle humpler og svinger var et mareritt. Da jeg kom til sykehuset her, hadde jeg MASSE i feber, og skalv og frøys. Jeg hadde brukt så mye energi på smerten.
Jeg husker hvor mye jeg begynte å hate sykehuset her.. Så trist og ensomt. Jeg gråt meg til å få komme hjem.
Jeg husker når smertene begynte å avta. Den deilige følelsen av å ikke ha konstant vondt, og jeg kunne dra tilbake på skolen. Men det var ikke bare lett det heller. Smerte. Var ikke lett å følge med i timene, sitte stille, oppreist hele tiden. Ble mye fravær dette året.
Jeg husker frustrasjonen i 2 år, over at smertene aldri helt forsvant. Inn og ut på sykehus, legene trodde det var en nerve i klem mellom ribbenet og spilen, men ble aldri helt sikre. Jeg husker alle reseptene, smertestillende, alt. Jeg fikk paracet og ibux, jeg fikk tramadol, jeg fikk nosinan, jeg fikk til og med smerteplaster som kreftpasienter bruker. Ingenting funket på smerten. Etter to år bestemte mamma det. Jeg kunne ikke gå sånn her et helt år til. Jeg skulle jo gå på danseskole dette året. Vi ringte legen. Jeg fikk ta ut spilen. Et år før tiden.
Jeg husker jeg måtte være helt sikker på at jeg ville. Det ville jeg. Men det var da en sjans for at ribbena ville synke tilbake.
Ribbena har sunket litt tilbake, men det er ingenting i forhold til hvordan de var før. Jeg er kjempe fornøyd.
Jeg vet at en del av dere har blitt skremt av å lese min historie. Men ikke bli det.
Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke angrer et sekund på at jeg gjorde det! Selv i all smerten og elendigheten sa jeg at jeg hadde gjort det igjen, og det står jeg på!
Jeg er ikke så veldig aktiv på denne bloggen lengre, men jeg svarer alle mailer, sjekker ofte kommentarene, og ikke nøl med å spørre om det er noe dere lurer på! Jeg brenner virkelig for dette! Jeg vil hjelpe alle jeg kan, hvertfall så godt jeg får til!
Så ikke nøl med å maile eller kommentere! Jeg kommer alltid til å svare dere!
Siste kommentarer